Georgij Tsjitsjerin
| Georgij Tsjitsjerin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. nov. 1872[1][2][3][4] Karaul | ||
| Død | 7. juli 1936[1][2][3][4] (63 år) Moskva[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, musikkforsker, revolusjonær | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Statsuniversitetet i St. Petersburg | ||
| Far | Vasilij Nikolajevitsj Tsjitsjerin | ||
| Mor | Caroline Georgine Egorovna Chicherina (Meyendorff) | ||
| Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (1905–) Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene) | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Novodevitsjijkirkegården[6] | ||
| Medlem av | Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet Sovjetunionens sentrale eksekutivkomité | ||
| Utmerkelser | Order of the Red Banner | ||
Georgij Vasil'jevitsj Tsjitsjerin (russisk: Георгий Васильевич Чичерин; født 12. novemberjul./ 24. november 1872greg. i Karaul i Tambov oblast i Russland, død 7. juli 1936 i Moskva) var en russisk marxistisk revolusjonær og sovjetisk politiker.
Tsjitsjerin tjente som utenrikskommissær i Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk og Unionen av sosialistiske rådsrepublikker fra mars 1918 til 1930. Han døde av sykdom i 1936, og etter hans død ble han lite nevnt i resten av Stalin-perioden.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Tsjitsjerin var sønn av legasjonsråd Vasilij Tsjitsjerin (død 1882) og hans tyskbaltiske hustru Karoline Georgine født von Meyendorff (1836-1897). Peter von Meyendorff var hans grandonkel.[7]
Karriere og virksomhet til 1917
[rediger | rediger kilde]Etter å ha tjenestegjort i tsarens diplomatiske korps, sluttet Tsjitsjerin seg til den sosialdemokratiske bevegelse, først tll mensjevikene og senere til bolsjevikene. Han måtte flykte fra Russland i 1904 på grunn av sin politiske virksomhet, og tilbragte deretter i 14 år i Berlin, Paris, London og Brussel.
Han ble i 1907 sekretær i Russlands sosialdemokratiske arbeiderpartis utenlandsorganisasjon, men ble arrestert og utvist fra Tyskland året derpå.
Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 flyktet han fra Brussel til London. Der ble han sekretær i de russiske flyktingers organisasjonskomité, og etter februarrevolusjonen i 1917 og tsarens avsettelse ble han sekretær i en komité for de russiske emigranters hjemferd. På grunn av sin krigsmotstand, en oppfatning han delte med Vladimir Lenin, ble han fengslet i Storbritannia, der myndighetene ville at Russland skulle fortsette krigen.[trenger referanse]
Etter oktoberrevolusjonen
[rediger | rediger kilde]Etter oktoberrevolusjonen senere på året og bolsjevikenes maktovertakelse klarte Lev Trotskij å få ham løslatt i bytte mot britiske borgere som satt fengslet i Russland. I januar 1918 kunne han vende tilbake til Moskva.
Der ble han straks utnevnt til visefolkekommissær for utenrikssaker under Trotskij. Rett etter at freden i Brest-Litovsk var blitt undertegnet i februar 1918 etterfulgte han Trotskij, ettersom denne hadde gått inn for en mindre kompromissvennlig linje overfor Tyskland og sentralmaktene. Som folkekommissær for utenrikssaker (utenriksminister) deltok Tsjitsjerin i Genovakonferansen i 1922 og ved fremforhandlingen av Rapallotraktaten samme år. Denne siste erstattet Brest-Litovsk og innebar at Sovjet-Russland fikk tilbake tapte områder og at diplomatiske forbindelser ble opprettet med Weimarrepublikken. Utover den gjensidige anerkjennelse, som var den første diplomatiske anerkjennelse sovjetregimet fikk, gav sovjetrusserne avkall på å fremsette krigsskadeerstatningskrav mot Tyskland.
Georgij Tsjitsjerin etterstrebet en samarbeidspolitikk ovverfor tyskerne og utviklet et godt forhold til Ulrich Graf von Brockdorff-Rantzau.[trenger referanse]
I denne perioden hadde han også diplomatiske forhandlinger med den apostoliske nuntius Eugenio Pacelli, den fremtidige pave Pius XII, om den katolske kirkes status i Sovjetunionen.
Tsjitsjerin var kjent som en arbeidshest, nærmest en arbeidsnarkoman, men han ble fra 1928 av helsemessig mer og mer svekket og ble derfor avløst i enbedet.[trenger referanse]
Tsjitsjerin var brorsønn av den russiske filosofen og juristen Boris Tsjitsjerin.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Georgy Vasilyevich Chicherin, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georgy-Vasilyevich-Chicherin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Georgi Wassiljewitsch Tschitscherin, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id tschitscherin-georgi-wassiljewitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Чичерин Георгий Васильевич, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, besøkt 29. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Se Genealogisches Handbuch der livländischen Ritterschaft Band 1, Görlitz 1919 Digitalisat, s. 503-532
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Richard K. Debo: «The Making of a Bolshevik: Georgii Chicherin in England 1914-1918», Slavic Review, vol. 25, no. 4 (Dec. 1966), pp. 651–662. In JSTOR.
- Timothy Edward O'Connor: Diplomacy and Revolution: G.V. Chicherin and Soviet Foreign Affairs, 1918-1930, Ames, Iowa State University Press, 1988.
- Ludmila Thomas: Georgi Tschitscherin: Ich hatte die Revolution und Mozart. Dietz, Berlin 2012, ISBN 978-3-320-02275-4 (aus dem Russischen von Helmut Ettinger).
- Oscar Blum: Russische Köpfe: Kerenski, Plechanow, Martow, Tschernow, Sawinkow-Ropschin, Lenin, Trotzki, Radek, Lunatscharsky, Dzerschinsky, Tschitscherin, Sinowjew, Kamenew. Mit 9 Porträtswiedergaben. Franz Schneider, Berlin u.a. 1923.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Georgy Chicherin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
(en) Tchitcherin Wants Japan Excluded – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden |